FOSTERHJEM BARNEVERNET

 Dynamikken er enkel: jo flere barnevernssaker saksbehandleren produserer, jo sikrere er stillingen, jo mer penger tjener kommunen, jo mer jobb får kommuneadvokater, nemndmedlemmer, sakkyndige psykologer, dommere og advokater.

 Om du møtte opp i en nemnd eller rettssak og alle tilstede tjener penger på at du taper saken bortsett fra barnet ditt og deg selv, hva tror du skjer? Forhold som dette kan rammes av mafiaparagrafen. Barnevernet bruker skylde på systemsvikt, men skal man virkelig tro på at dette er uflaks, at en lang rekke uetiske skandaler og dommer i menneskerettsdomstolen oppstår ved ren og skjær tilfeldighet år etter år?

 Barnevern kan sies å være ideologisk forankret, du er ikke en mamma eller en pappa, du er bare en biologisk mor eller biologisk far, eller enda verre, kun en fødselsperson. Det heter barn når barnet er ønsket, når barnet ikke er ønsket heter det foster. Mange mener at livssynet i en slik ideologi er at alle skal være likestilte, at alle kan være alles foreldre og barn, at biologi og familie bare er en sosial konstruksjon som er underordnet og som man kan forandre til en ny sosial konstruksjon. Og følgelig heter det fosterhjem og fosterfamilie.

 Tilknytning når barnet tas er vanligvis fullstendig uvesentlig, men dukker ofte opp når barnet kreves tilbakeført, da er tilknytningen plutselig et juridisk argument. Konklusjonen må være at barnas tilknytning til staten er viktigere enn biologisk tilknytning til foreldrene. Dette er selvsagt faglig svindel og Norge er dømt for kynisk bruk av tilknytning i EMD. Ideologien om “statens barn” kalles av mange som familiefiendtlig, eller til og med menneskefiendtlig.

 Det er dette systemet folk kaller barnevernssystemet eller barnevernsindustrien. Barn lider og dør, men sysselsettingen opprettholdes og det hele er tydeligvis en ønsket politikk siden den ikke er stoppet. Sosialistiske partier ønsker full sysselsetting av fagorganiserte, gjerne i offentlig sektor, og borgerlige partier ønsker også full sysselsetting i tillegg til økt profitt for barnevernsbedriftene.

 Men dette er selvsagt ikke bærekraftig, AS Norge kan ikke leve av å ta hverandres barn. Og det er fellesskapets midler – du og jeg – som må betale det, penger som kunne gått til barn og familier som virkelig trenger det eller andre gode formål i samfunnet som veier, skole, sykehus og eldreomsorg. Barnevernet er også horribel reklame for norske produkter til andre land og kan være katastrofalt for turisme.

 Følgelig er ofte bekymringsmeldingene ulovlige, de er brudd på taushetsplikten. Bekymringsmeldinger kan også være på feil grunnlag eller det er falske bekymringsmeldinger.

 Den ulovlige praksisen er så omfattende at det i Norge årlig sendes flere bekymringsmeldinger til barnevernet enn det fødes nye barn! Dette faller selvsagt på sin egen urimelighet, men det betyr ofte lite for saksbehandlere i barnevernet.

 Dette virker absurd for et normalt menneske men kan bli brukt som argumenter for at barn skal bo i beredskapshjem eller fosterhjem av barnevern, sakkyndige psykologer og domstoler. Det er absurd fordi det selvsagt er ulovlig.

 Videre er mobbing, vold og andre overgrep i barnehage og skole som kommunen er økonomisk og/eller strafferettslig ansvarlig for, en potensiell stor kostnad for kommunen, men ved en bekymringsmelding og senere en omsorgsovertakelse gjennomført av barnevernet i kommunen blir kostnaden forvandlet til en inntekt for den samme kommunen.

 Mange barn tas ut av hjemmet med akuttvedtak på oppdiktet og/eller ulovlig grunnlag. Man kan protestere i etterkant og få saken behandlet i barnevernsnemnd eller domstolene, men da er ofte skaden allerede skjedd hos traumatiserte barn. Og i mange tilfeller er dette bare begynnelsen på marerittet for barn og foreldre.

 Det er et vel etablert faktum at barnevernets, barnevernsnemnder og domstolenes saksbehandling skaper NAVere, kriminelle, psykisk syke og fysisk sykere barn. Dette medfører til at over 100 barn i barnevernet tar selvmord hvert eneste år, det er flere enn som ble drept under terrorangrepet på Utøya – hvert eneste år. Og når barna dør, trenger saksbehandlerne nye barn.

 I mange barnevernssaker blir falske bekymringsmeldinger raskt motbevist av foreldre, men det hjelper lite om barnevernet underslår denne dokumentasjonen, trenerer saken eller selv produserer stadig nye bekymringer. Om har man med uetiske saksbehandlere i barnevernet å gjøre, finnes det ingen grenser for hva man i teorien kan være bekymret for og hvor lenge bekymringene vedvarer.

 Barnevernet kan til og med bruke som grunnlag en egenfabrikert bekymringsmelding, og i noen tilfeller bruker barnevernet politiet for å jage, pågripe og arrestere barna etter bekymringsmeldingene. I enkelte tilfeller blir barn lagt i håndjern, fraktet i politibiler og plassert i glattceller. Dette er vel dokumentert i media.

 Mange bekymringsmeldinger samsvarer altså ikke med norsk lov, som sier at foreldre selv skal samtykke til at bekymringsmelding sendes, dersom det ikke er mistanke om grov omsorgssvikt, mishandling eller menneskehandel. Etter barnet er kidnappet av politiet etter en ulovlig bekymringsmelding, hvem skal du anmelde politiet til? Politiet?

 “Foreldre som lovstridig har blitt meldt til barnevernet har opplevd dette som et overgrep og en enorm belastning både for sin egen og barnas del. Slike meldinger utgjør åpenbart et alvorlig brudd på personvernet og retten til privatliv, og bidrar til å svekke tilliten til hjelpeapparatet”, ifølge Human Rights Service.

 Og her er det to nøkkelord som er vesentlige: nemlig “hjelpeapparat” og “menneskehandel”. Fagorganiserte ansatte i barnevernet, som altså skal stanse menneskehandel, kan altså selv ha som arbeidsoppgave å tvinge sine tjenester på andre mennesker, for å sikre arbeidsinntekt til seg selv og/eller andre fagorganiserte. Altså menneskehandel.

 Å fjerne barn ved tvang, altså mot sin egen vilje fra foreldrene, er i de aller fleste saker et brudd på Barnekonvensjonen (FN) og det er allerede her lovbruddet er et juridisk faktum. De mest åpenbare indikatorene er at barn protesterer eller gråter, men i barnevernet er dette vanlig. Å fjerne et barn mot sin vilje fra foreldrene er selve definisjonen på kidnapping, men i Norge fjernes de fleste barn mot sin vilje på bakgrunn av en “bekymring”.

 Å fjerne barn fra foreldre forsøkes legalisert i Norge ved hjelp av Barnevernloven, rettspraksis, forskrifter, instrukser og regelverk. Disse er selvsagt underordnet FNs Barnekonvensjon og Menneskerettsloven som begge er innlemmet i Grunnloven. På tross av dette får utrolig nok barnevernet i mange saker medhold i barnevernsnemnd og domstolene. Man kan altså konkludere med at kidnapping av barn i stor grad i praksis er legalisert i Norge ved hjelp av bekymringsmeldinger.

Barnevern

 Barneverns- og helsenemnda het tidligere Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker, kalt Fylkesnemnda, men i 2021 ble det avslørt at en barnevernleder hadde instruert en saksbehandler til å vitne falskt. Istedet for å straffeforfølge barnevernslederen, kom tingretten i straffesaken frem til at det ikke var straffbart å vitne falskt i Fylkesnemnda siden nemnden i seg selv var illegal.

 Domstolen innrømte med dette at partene i nemnda og nemnden i seg selv kunne operere ulovlig uten straffeansvar siden nemnden i seg selv var ulovlig.

 Saken fikk mediedekning og fylkensnemnda var da avslørt. Hvordan løste man den problemstillingen? Jo, man bare omdøpte fylkesnemnda til barnevernsnemnda og fortsatte den illegale praksisen.

 Selv etter dette kan man ofte oppleve at nemndledere og nemndmedlemmer i barnevernsnemnder kler seg ut i dommerkappe selv om nemnda ikke er en reell rettslig behandling, nemnden ikke er definert som en domstol og nemnden ikke utsteder en dom.

 Barnevernsnemnda utsteder bare en slutning eller et vedtak. I de fleste tilfeller er altså disse vedtakene eller slutningene illegale og selvsagt i strid med menneskerettighetene.

 Nemndene har først og fremst som oppgave å fatte vedtak etter barnevernsloven. Vedtakene dreier seg bl.a. om barneverntjenesten skal overta omsorgen for et barn, samværsspørsmål og fratakelse av foreldreansvar.

 En “barnevernsnemnd” er en spesialisert kommunal nemnd som har ansvar for å håndtere saker relatert til barnevernet i en kommune, det betyr at kommunen avgjør om kommunen har handlet etisk eller ikke.

 Barnevernet i de forskjellige kommunene er underlagt Bufdir, det samme statlige direktoratet som er ansvarlig for barnevernsnemndene. Så når din sak om barnevern kommer i barnevernsnemnda er det i realiteten Bufdir som skal avgjøre om Bufdir har gjort noe ulovlig. Om du skulle gjette, hva tror du nemnden kommer frem til?